EA Sports UFC til Playstation 4

Playstation 4, Slåssing, EA Games

  • EA Sports UFC til Playstation 4
Lansert 2. kvartal 2014
Plattform Playstation 4
Sjanger Slåssing
Utgiver EA Games
Husk Sammenlign
Priser (6 priser)

CDon.no

EA Sports UFC [Playstation 4]
På lager

Coolshop.com

UFC: Ultimate Fighting Championship male AY47MB
På lager

Proshop.no

UFC - Sony PlayStation 4 - Action 5035223112525
Forventet lagerdato

Expert.no

PS4 EA SPORTS UFC
Ikke på lager

Elkjop.no

1013889 : UFC (PS4)
Ikke på lager

Spillsjappa.no

UFC for PS4
På lager
Få varsel når prisen faller
kr
Prishistorikk
Tester og artikler
Desse spela gler vi oss til i juni

Desse spela gler vi oss til i juni

Sola steiker og vi ser fram til E3 og ein bunke ferske spel.

Les hele saken på gamer.no »
30.05.2014
Svært realistisk slåssing i det nye UFC-spillet
19.03.2014
Kvinnene slår frå seg i UFC

Kvinnene slår frå seg i UFC

EA slår eit hardt slag for likestilling.

Les hele saken på gamer.no »
04.09.2013
Spesifikasjoner Sammenlign »
Plattform Playstation 4
Sjanger Slåssing
Utgiver EA Games
Produsentens varenummer SPO##5035223112525, GAM##85346
EAN 5035223112525, 5050013373764
Omtaler

Basert på 0 erfaringer

  • Anonym 06.09.2014

    EA starter en ny franchise

    Godt nok, siden det er "første" gang?

    "I talked to EA Sports about doing a Mixed Martial Arts game. They told us it's not a real sport. First of all, they wouldn't even take a meeting with us. They told us they would never do a game and now they're coming out with a fucking game. Johnny come latelys. Me-toos."

    Jeg vet ikke om jeg skal gå ut i fra at alle som leser denne anmeldelsen allerede vet hva som er å vite om MMA eller ikke, men for ordens skyld: MMA er en sport som i utgangspunktet fritt blander de fleste kampsporter innenfor et sett regler som forbyr noen ting (familiejuveler, øyne og innsiden av munnen er off limits, det samme er manipulasjon av små ledd), men ikke så mye annet. Mange så for seg at det skulle bety at vi endelig fikk se hvem som ville vinne hvis vi lot sumobrytere slåss mot russiske brudd på Geneve-konvensjonen, men historien tok en brå vending da en liten brasilianer i pyjamas kvelte, bøyde og knakk seg gjennom en rekke av betydelig større menn (dette var i Texas-perioden da det ikke fantes vektklasser). På grunn av brasiliansk jiu-jitsu sin åpenbare evne til å la deg vinne en slåsskamp mot en annen mann inne i et bur, uansett hva for slags finurlige triks han kunne, endret hele paradigmet (eller «metagamet», som man ville kalt det nå) seg. Nå kan man stort sett koke ned MMA til å ha elementer fra kickboxing, thaiboxing, (brasiliansk) jiu-jitsu, og bryting. Det finnes selvsagt utøvere med bakgrunner fra helt andre stilarter som arbeider det inn i stilen sin, men om man vet sånn noenlunde hva de fire stilartene over dreier seg om, så kan man se for seg hva som skjer i en MMA-kamp. Vinneren avgjøres enten ved poeng etter tre fem-minutters runder, eller underveis ved knock, teknisk knockout eller submission.z

    Så hvis det er MMA, hvorfor heter spillet nå EA UFC? UFC er en MMA-promosjon, litt sånn som Premier League er en fotball-promosjon. Organisasjonsmessig ligger MMA et sted i mellom fotball og boksing – det finnes fremdeles flere enn en promosjon, men UFC har vært størst i USA en stund, og har hatt for vane å kjøpe opp mindre organisasjoner i et pågående konsolideringsarbeid, og man slåss vanligvis bare for en organisasjon om gangen. Et poeng som kanskje er viktigere, og som kan fungere som en slags epilog til EA-sitatet over, er at UFC har utviklet seg fra å være en slags nasjonal skamplett (i sirkus-alderen) til å være en lisens til å trykke penger for alle involverte. Boksing som Pay-Per-View er ganske passé i forhold til MMA, som nå er stuerent som karriere, hobby og underholdning.

    Så hvor kommer sitatet på toppen inn her? Vel, de bevingede ordene kom fra UFC-sjef Dana White 2010, da THQ fremdeles holdt UFC-lisensen, og EA kom nølende etter med Strikeforce-lisensiering som de så vidt husket å nevne i det nokså middels EA MMA. Så gikk THQ under, og EA kjøpte den eneste sportslisensen THQ hadde av betydning. Tenk så flaut det var for Dana White å stå på scenen på E3 i 2012 og love oss at EA og UFC sammen skulle levere neste generasjons definitive MMA-opplevelse. Så, gjør de det?

    Fight Night + UFC Undisputed = Sant

    EA hadde en annen kampsport-simulator å lene seg på da de omsider fikk lov til å leke med UFC-stallen - Fight Night-serien, som hadde imponert gjennom forrige generasjon med både slående grafikk og et komplekst, men underholdende system for å kontrollere ulike slagtyper. Arven derfra er ganske tydelig, både i graden av grafisk finpuss, og i selve uttrykket: En underlig forkjærlighet for glinsende svette og bølgende hud, men heldigvis også en imponerende evne til å kommunisere kraften i treff og til å gjengi ansikt enn THQ-utgaven noensinne var. Arven fra Undisputed er kanskje ikke like synlig på overflaten, men blir åpenbar så snart man begynner å spille - kontrollsystemet er kopiert herfra nærmest ned til den minste detalj: En knapp for hver arm og hvert bein, med modifikasjoner via stikkene og skulderknappene for variasjoner av grunnleggende slag og spark.

    Dessverre har EA UFC også arvet Undisputed sine systemer for kontroll i de fasene av en MMA-kamp som ikke går ut på å stå oppreist og slå og sparke. Takedowns er en ganske binær affære, hvor man roterer stikken så og så mye for å prøve seg på en takedown, og man forsvarer ved å trykke knapp ditt og datt. Man er nødt til å begynne å forsvare seg før eller samtidig som takedown-forsøket kommer, som betyr at man enten må være synsk eller heldig for å lykkes. Tilsvarende problemer dukker også opp i klinsjen og på bakken: Det er ganske enkelt å gå ut av eller inn i en klinsj, men når man først er der skal det en del til for å få gjort annet enn å bytte posisjon og forsvare seg mot forsøk på posisjonsskifter. Resultatet er at det ser ut som om to innbitte menn gjenopplever sin første slowdance, helt til en av dem kneer den andre i nesen fordi et mikrosekunds vindu åpnet seg og det var mulig å gjennomføre et helt angrep uten å bli avbrutt av en posisjonsendring. Dette kan motvirkes ved å skru ned vanskelighetsgraden på datamotstanderne, men da blir de til gjengjeld så passive at man kan pløye gjennom alle motstanderne i en vektklasse utelukkende ved å låse folk fast i en thaiklinsj hele kampen. Kast i klinsjen ser imponerende ut og flyter ganske bra, men man er tilbake i klønemodus så snart begge slåsskjempene treffer dørken.

    Også her har EA valgt å beholde kontrollsystemet fra UFC 3 – enkle og mer kompliserte bevegelser med stikkene tilsvarer ambisiøse og mindre ambisiøse bevegelser og endringer i posisjon. Når man først er på bakken er tanken gjerne enten å reise seg så snart som mulig, å komme seg i en dominant posisjon, eventuelt å utnytte et øyeblikks manglende oppmerksomhet hos motstanderen til å feste et grep, som – etter hvert – lar deg begynne å bøye et ledd i en retning det ikke skal bøyes, eller kutte av blodtilførselen til den andres hode. Brasiliansk jiu-jitsu er komplisert, ikke spesielt intuitivt verken som utøver eller tilskuer, og har – i motsetning til den stående delen – ikke noen felles referanseramme med 2d-fighters (som egentlig er en helt annen sjanger) som kan gjøre det enklere å begripe.

    Hvordan i alle dager skal man oversette dette til noe som umiddelbart gir mening med en gamepad, slik som man kan gjøre med slag og spark? EA UFC har et annet forslag enn UFC 3, men det er ikke nødvendigvis et bedre forslag. Man trykker en kombinasjon, og et submission-forsøk starter gjerne, helt uavhengig av om det ville vært mekanisk mulig i den posisjonen. Deretter spiller man et frenetisk mini-game for å representere angrep og forsvar. De overlappende strekene fra UFC 3 er borte, og erstattet med at man dytter på kantene av en slags virtuell oktagon (geddit?) for å komme seg ut, og den angripende spilleren må blokkere dyttingen helt til han kan feste grepet. Jeg har vært på begge sider av en armbar, og kan helt ærlig tilstå at å flikke stikkene fram og tilbake har veldig lite til felles med følelsene det fremkaller - og derfor synes jeg det fungerer ganske dårlig, selv som en nødvendig abstraksjon. Jeg har dog ingen forslag til hvordan akkurat submission-systemet skal gjøres mer interessant, men jeg tror de er inne på noe med både klinsjen og bakke-delen, om det var mulig å gjøre det litt mer dynamisk og freeform, og litt mindre binært.

    Lag din egen ruslebiff

    En del av appellen i både Fight Night og de tidligere UFC-spillene har alltid vært muligheten til å designe din egen slåsskjempe. Karakterskaperverktøyet er selvsagt med nå også, og lar deg lage et variert karaktergalleri: Alle vektklasser, plausible kroppstyper (google Roy Nelson) og hudfarger er representerte, men av en eller annen grunn får man bare lage menn. Dette er ikke fordi MMA er en sport bare for menn – kvinne-MMA er en voksende greie, og både UFC (og EA) har omsider tatt konsekvensene av dette, og inkludert en nokså solid line-up av ekte, kvinnelige MMA-utøvere, selvsagt med Ronda Rousey som headliner. Så hvorfor kan man ikke lage sine egne, kvinnelige karakterer? Fåglarna vet. Som en slags konsekvens av det, kan man heller ikke spille gjennom karrieremodusen med en kvinnelig karakter. Om du derimot liker å fantasere om hvordan du ville sett ut med større muskler dekket i neotribals (eller bare liker å designe personer), så er karrieremodusen en naturlig utvidelse av designeren.

    På en måte er den litt mer involvert enn den var før, hvor man simpelthen gikk den vanlige veien fra mindre ligaer og underbruk til å gradvis bli en permanent del av main card-lineupen til UFC (hvis man vant). Nå begynner man i stedet som et lovende prospekt i UFCs egen reality-suksess, The Ultimate Fighter, som er litt som MMA-Idol. Folk som vil bli MMA-stjerner melder seg på, går gjennom «auditions» (ved å slåss), men her får man heldigvis tilfredsstillelsen ved å se folk med underskudd på talent og overskudd på selvtillit få juling. De som kvalifiserer seg deltar på hvert sitt lag – trent av to UFC-stjerner – hvor stadig flere utøvere elimineres. Fordi det ikke er noen ekstra sjanser i TUF, betyr et tap i den delen av karrieremodusen at klokken stilles tilbake og du før prøve igjen – sånn er det ikke senere. Så vinner du TUF, og premien er som kjent en kontrakt med UFC. Her blir det imidlertid litt rart, fordi tidsperspektivet går fullstendig bananas. Om du velger en vektklasse hvor det ikke er så mange store navn – for eksempel bantamvekt – kan du fort ende opp med å måtte sende 15-20 datagenererte fjotter i bakken før du tar det magiske steget opp i virkeligheten, mens du hele tiden får muntre hilsener fra store og mindre store UFC-navn. Gitt at folk som Jon Jones gikk – og vant – en tittelkamp etter bare rundt ti profesjonelle kamper (som ubeseiret), virker det litt rart at man her må opp i 20-30 strake seire før man i det hele tatt begynner å lukte på en tittelkamp. Jeg kan ikke si jeg helt forstår hvorfor – med så mange vektklasser og såpass mange muligheter for å skreddersy hver karakter til en gitt stil, så skorter det ikke på gjenspillbarhet om man først har det moro med spillet.

    IT IS ALL OVER

    Så har man det moro med spillet? Det kommer an på et par ting: Først og fremst om man synes MMA er underholdende å se på. Jeg tviler på at noen som avskyr sporten vil la seg underholde. Jeg tviler også på om noen som synes kampsport i sin allminnelighet er kjedelig vil ha så mye igjen for å bruke tid på EA UFC. Jeg har selvinnsikt nok til å ikke tro at jeg kommer til å like et FIFA-spill, selv om det får gode karakterer. Samme selvransakelse er kanskje en fordel her – og jeg kommer ikke engang til å gi dette spillet en spesielt god karakter. Jeg synes egentlig at spillet fungerer best både online og offline når man lager seg en karakter i en av de lavere vektklassene og behandler det som en slags thaiboxing-simulator: Stand and bang, og litt klinsjing hvis du tror du er i trøbbel. Dette handler også litt om at arven fra Fight Night gjør at EA UFC er i sitt ess når det kan gi deg følelsen av solide treff, enten du spiller en enorm slugger eller en liten volum-striker. Grappling-aspektet føles så klønete og lite underholdende at jeg konsekvent velger å unngå det gitt muligheten, og jeg investerer bare nok i karakterenes bakke-evner til å være sikker på at jeg kan komme meg opp igjen og fortsette. Problemet er ikke nødvendigvis bare måten man styrer disse delene av spillet på, men at de føles så løsrevne fra hverandre. Litt av grunnen til at de er interessante som publikumssport er det dynamiske og uforutsigbare, og at kampen flytter seg mellom stående-klinsj-bakke i en slags naturlig flyt. Den naturlige flyten finnes ikke her, det er i stedet mer som å skru av og på en bryter.

    Ville jeg kjøpt spillet igjen? Joa. Det ville kanskje ikke vært det første spillet jeg kjøpte til PlayStation 4, slik som det faktisk var, men likevel. Burde du kjøpe spillet? Bare hvis du liker MMA og ikke gidder å finne fram/ikke har UFC 3/vil ha UFC 3 med penere grafikk og et oppdatert persongalleri. Hvis ikke kan du sikkert vente til neste runde.

    Les hele erfaringen »
Skriv omtale
Totalvurdering:

Hva syns du om produktet?